Sanger

Tre torridalssanger

Torridalssangen, som er den eldste, ble skrevet av Sigvart Olafsen, rundt 1947–49. Sigvart ble født på Mosby 25. februar 1919, sønn av Karl Olafsen, som kom fra Gøteborg, og Severine Steinsland fra Øvrebø.

Det var som ung lærervikar på Mosby han skrev denne sangen som en hyllest til sin barndoms dal, og forøvrig det eneste han produserte som skribent, og melodivalget var nok ikke heller tilfeldig, da han skrev den på melodien til Barndomshemmet.

Sigvart tok telegrafistsertifikat og reiste til sjøs. I sin tid som sjømann traff han henne som han giftet seg med, Coby. Hun var hollandsk, og de bosatte seg utenfor Amsterdam. En kort tid flyttet de til Mosby, men vendte tilbake til Holland hvor han fikk sitt arbeid i det hollandske televerket.

Sigvart døde 4. juli 1973, bare 54 år gammel.

Enka etter Sigvart holder fremdeles kontakt med Mosby, da hun besøker venner og naboer opptil flere ganger i året. Det er fra disse venner og naboer jeg har fått opplysningene om Sigvart. Synnøve Rosseland, Reidun og Jonn Tveit, og hans søster, Sally Bakke, som bor i Kristiansand.

Torridalssangen
Mel.: Der hvor åkrene står bølgende for vinden …

Ut fra landet, bort fra øde fjell og heier
bruser Otra i sitt gamle elvefar.
Aldri slo den inn på nye, gale veier,
ut mot havet stadig dag for dag det bar.
Ifra gamle farne tider har den runnet,
ut fra hjertet i vårt kjære fedreland.

Mellom bygd og grend en gylden snor har spunnet
som skal tvinnes opp i havets brått og brand.

Gjennom Torridal i sommersol den blinker,
smyger ømt sin våte arm kring mark og eng.
Langs ved bredden vakre blomster står og vinker,
nynner med i elvens ensomme refreng.
Langs ved stranden oppi lune, slake lier
har vi ryddet oss en plass og kalt vårt hjem.
Her vi sprang som barn i glade svunne tider,
og hver sti, hver bekk og eng vi elsket frem.

Her har sommervinden bruset gjennom hager,
her har solens stråler gyllet busk og tre,
her har vintermørkets kolde, triste dager
vevd sitt teppe av den myke hvite sne.
Og når himmelhvelvets vakre lykter skinner,
blinker Sagevannet ømt i månens glans.
Og fra Utkikken i stjernedryss der klinger
melodien fra vår egen lille sang.

Ut fra landet, bort fra øde fjell og heier,
bruser Otra i sitt gamle elvefar.
Aldri slo den inn på nye gale veier
ut mot havet stadig dag for dag det bar.
Vi har ofte lengtet ut mot andre soner,
til et lykkeland så langt derut mot vest,
men i sinnet bruser varme, kjente toner;
ute er det bra, men Torridal er best.

Sigvart Olafsen

********************

Vise om Torridal er adskillig yngre og ble skrevet til en av de tradisjonelle foreldrefestene i skolemusikken, «rekefestene», da foreldrene skulle ha sin årlige og uforpliktende sammenkomst. Mannen bak visa er Jan Erik Augland, og han skrev denne i 1982. Jan Erik er vel kjent for de fleste, og trenger ikke noen videre presentasjon. På sitt vis er også denne visa en hyllest til våre hjemlige trakter, om enn i en annen form. Begge er de med på å skape en identitet, og en tilhørighet til vår del av vårt vidstrakte land, som er viktig å ta vare på.

Vise om Torridal
Mel.: Jeg plukker fløjlsgræs

Vi synes verden er reint a`lave
de store truer med lov og dom.
Og alle krangler, og alle kaver,
men en ting er alle enig om:
Du kan forhøre deg bort i Drammen,
i Bonn og London og Sarons dal,
og de er enige alle sammen,
her fins`kje magen te` Torridal.

På Søm og Hægeland, sier noen,
er saktens møe som kan gå an.
Man hva er det i mot Tutlamoen
og Høiekleivan` og Fiskevann?
Her kan vi vandre på vei til Lian
i fred og frihet for uten kval.
Ja, hva er slottene bort i Siam
mot gamlehjemmet i Torridal.

Her finnes ikke de trange gater
samt avenyer som i Paris.
Men vi har gangsti og hengebruer
og Hestevannet med skøyteis.
Her vokser smørblomst langs alle veier,
kjenn, sommernatta er lys og sval.
Hør, skogen suser på alle heier,
det er no` eget med Torridal.

Når vi er trøtt etter dagens møie
og trenger hvile for kropp og sinn,
vi går til ro under krepp fra Høie
og glir uskyldig i søvnen inn.
Så bærer drømmen oss ut i verden,
vi vender hjem først mot hanegal.
Med mange inntrykk fra drømmeferden,
vi priser nok en gang Torridal.

 Jan Erik Augland

 **************************

 Ingrid Berglund Johnsen skrev for mange år siden denne sangen:

Å Mosby, Mosby når æ ser deg slik

Å Mosby, Mosby når æ ser deg slik
med lune hei, så frodig grønn og rik.
Med elv og vann som liv og hygge gir,
så blank og blå når det mot sommer lir.

La oss ta varsomt hånd om bygda vår.
Vi høster godt hvis vi fornuftig sår.
Når alle her blir med og drar i lag,
er velforeningsarbeid ingen sak.

Men av og til blir elva vår heilt rød.
For våre velstandskrav må fisken dø.
Kloakkutslipp og regn gjør elva sur.
Ei slik forvaltning er `kke særlig lur.

Og røysa er `kke lenger det ho var,
før lå ho fint på plass og "funka" bra.
Nå har ho strekt seg heilt te Otras bredd.
Det er så stygt at en kan bli heilt redd.

Og den som våger seg langs riksvei 12
og tror seg trygg ‒ han går i stort enfold.
Hvis ingenting blir gjort med slik trafikk,
vil barna ende opp som statistikk.

Ingrid Berglund Johnsen

(Riksvei 12 er nå riksvei 9.)

La oss bruke disse sangene og holde dem i hevd slik at våre etterkommere også kan bruke dem med kjærlighet til, og med stolthet over, sitt hjemsted Torridal.